Også i apokalypsen er det hverdager

Jeg liker Ernest Hemingways utsagn om at prosa er arkitektur, ikke interiørdekorering. Den tredje boka i Maddaddam-serien ble for mye det siste. Her handler det om en liten gruppe mennesker som prøver å overleve i en post-apokalypsisk verden hvor livet er skjørere enn noen gang.

Merkelig nok er dette en nokså kjedelig roman. Boka kjennes unødvendig fordi den overmøblerer en verden som ikke trenger det. Boka før, Flommens år, slutter på et sted hvor leseren kan dikte videre selv. I stedet får vi 521 sider til i Maddaddam.

Underveis tenkte jeg mest på dette som en tv-serie, hvor mange personers bakgrunnshistorie skal fortelles. Det foregår mye i denne boka, men særlig framdrift i form av en historie har den ikke, dessverre.