En subjektiv guide til Margaret Atwoods romaner

Kanadiske Margaret Atwood nevnes stadig som en kandidat til nobelprisen i litteratur. Hun er mest kjent for Tjenerinnens beretning, og forfatterskapet strekker seg tilbake til slutten av 1960-tallet.

Hvis du dykker ned i Atwoods forfatterskap, finner du mange gode bøker du neppe har hørt om.

La meg understreke med en gang at Margaret Atwood er en ekstremt produktiv forfatter i en rekke sjangre. Det ville tatt en evighet å lese alle bøkene hennes. Jeg nøyde meg derfor med romanene hennes, og kanskje ville bildet mitt blitt korrigert dersom jeg hadde hatt et bredere perspektiv.

Okkesom, her er Margaret Atwoods romaner, fra den eldste til den nyeste. Klikk på lenkene for å hoppe ned i teksten:

• Den spiselige kvinnen
• Gjenkjennelsen
• Dronning Orakel
• Tidenes morgen
• Åpne sår
• Tjenerinnens beretning (Handmaid's tale #1)
• Katteøyet
• Røverbruden
• Alias Grace
• Den blinde morderen
• Oryx og Crake (Maddaddam #1)
• Penelopiaden
• Flommens år (Maddaddam #2)
• Maddaddam (Maddaddam #3)
• Scribbler moon
• Hjertet gir seg ikke
• Hekseyngel
• Gileads døtre (Handmaid's tale #2)

Den spiselige kvinnen (The edible woman, 1969)

«Han vurderte henne på samme måte som et nytt kamera, prøvde å finne ut av tannhjul og små enkeltdeler, av selve mekanismen, mulige svakhetspunkter, forventet fremtidig yteevne: hele maskineriet som sådan. Han ville ta rede på hvordan hun virket. Det var det han var ute etter ...»

Margaret Atwood var 30 år gammel da hun ga ut sin første roman.

Marian har en meningsløs jobb som i et markedsføringsbyrå. Hun går fra dør til dør og spør hva folk mener om mat og drikke. (En jobb forfatteren hadde selv på midten av 1960-tallet.)

En dag kommer hun i skade for å forlove seg med ekstremt kjedelige Peter. Snart slutter hun å spise det ene og det andre, uten at hun helt skjønner hvorfor.

Til slutt spiser hun ingenting, men til gjengjeld treffer hun Duncan. (Lena Dunham MÅ ha lest denne boka før hun skapte karakteren Adam i TV-serien Girls. Adam er ekstremt lik Duncan.)

Den spiselige kvinnen er full av morsomme situasjoner og treffende metaforer. Det er et sprudlende oppgjør med de trange rammene som kvinner måtte leve livene sine innenfor på 1960-tallet. Kvinnen som er spiselig får sin form i både overført og høyst konkret betydning i denne boka, som er sjarmerende og lettlest.

Gjenkjennelsen (Surfacing, 1972)

«Problemet ligger i utveksten på toppen av kroppene våre. Jeg er ikke motstander verken av kroppen eller hodet: bare halsen, som skaper en illusjon om at de er atskilt.»

Samme hvor ille din forrige hyttetur var, den Margaret Atwood skriver om her er mye verre. To menn og to kvinner drar til fortellerens hytte, for å finne ut hva som skjedde med den forsvunne faren hennes. Det er en gjennomgående ufyselig tur, med kjefting, overgrep og kvinneundertrykkelse side opp og side ned, og en hovedperson som sakte blir gal.

Dette er depressive saker. En blanding av Twin Peaks og De dødes tjern i den kanadiske ødemarken, pluss en hel del sivilisasjonskritikk. Boka ligner lite på debuten, selv om maktforholdet mellom menn og kvinner står i sentrum i begge romanene.

Men: Den heter Surfacing på engelsk. Hvorfor Gjenkjennelsen på norsk?

Dronning Orakel (Lady Oracle, 1976)

"Det er det som er feilen med deg, du har ingen motiver. Vet du ikke hvor farlig det er? Du er som en skolebuss som har mistet styringen."

Dronning Orakel er en roman om det å skrive, og om mulighetene for å omskape seg selv og for nye begynnelser. Joan Foster forteller historien om sitt liv, fra oppveksten med en dominerende mor og føyelig far, til de ulike mennene hun treffer og om bøkene hun skriver i hemmelighet.

Boka ga meg en tredimensjonal følelse, ved at de fleste personene har dobbeltpersonligheter. Arthur er revolusjonær, men konfliktsky. Faren er grå lege, men etterretningsagent under krigen. Chuck begynner som spjåkete kunstner, men normaliserer seg selv for å prøve å vinne Joan. Og folk fra fortiden kommer stadig tilbake i nye skikkelser.

Atwood finner virkelig formen i denne romanen, med en hovedperson som er vekselvis kynisk, omsorgsfull, likegyldig og selvironisk. En perle i Atwoods forfatterskap! Ikke la deg skremme av omslaget.

Tidenes morgen (Life before man, 1979)

Det er utrolig at folk fortsatt har sidesprang, når det finnes så mye advarende litteratur om aktiviteten. Da snakker jeg ikke om det umoralske ved å ha utenomparlige forhold, men alle bøkene som handler om hvor lite stas det er.

Her finnes det knapt et lykkelig øyeblikk. Ekteparet Nate og Elizabeth har to døtre, men hverandre ble Nate og Elizabeth ferdige med for lenge siden. De bare bor sammen av gammel vane. Elizabeths forrige elsker tok livet sitt, og Nate har nylig avsluttet et forhold til Martha. Han forelsker seg i Lesje, som han innleder et nytt forhold til.

Eller, det blir feil å si at han forelsker seg, han er mer som et førerløst skip som driver misfornøyd i land et sted, og stedet er Lesje. Elizabeth har sine livssorger (i tillegg til den døde elskeren), og Lesje trenger strengt tatt ingen mann i livet så lenge hun kan få forske på dinosaurer. Jeg tror tittelen (Tidenes morgen /Life before man) henger sammen med dette.

Denne boka framstiller livet som en serie pinefulle møter med folk du ikke liker. Tåler du svartsynet, kommer du til å digge Atwoods evne til å vise hvordan vi rettferdiggjør handlingene våre, samme hvor liten grunn vi har til det. Denne boka er like mørk som Tjenerinnens beretning (1985), bare på en annen måte.

Ikke les denne boka i de mørkeste månedene. Du kommer til å bli enda mer nedtrykt.

Åpne sår (Bodily harm, 1981)

"Å være forelsket var som å løpe barfotet gjennom en gate full av flaskeskår. Det var dumdristig, og dersom du kom deg uskadd igjennom, var det bare rene, skjære flaksen."

Kor ska' vi reis hen?

Jo, til en oppdiktet karibisk øy, i hælene på journalist Rennie Wilford. Originaltittelen Bodily harm er perfekt, for det er mye kropp i denne boka, stort sett vold.

Rennie har overlevd brystkreft. Hun er tilbake i jobb, på tur for å skrive en lettbeint reisereportasje. Alle hun treffer på denne øya er ute etter å utnytte henne. Boka ser også tilbake på dårlige forhold hun har hatt før.

Denne boka er like deprimerende som Life before man, bare under en varmere himmel og etter hvert på en mye mer blodig måte. Hovedpersonen er merkelig distansert, selv når volden skjer rett foran øynene hennes.

Som vanlig er plottet mindre viktig enn skildringen av hovedpersonene og dynamikken mellom dem.

Ikke les Margaret Atwood hvis du liker å tro på det gode i mennesket: Alle relasjoner er maktspill hvor det handler om å dominere den andre med alle mulige midler.

Tjenerinnens beretning (The handmaid’s tale, 1985)

"Et behov er et svakt punkt."

Denne har du hørt om og kanskje lest, så jeg skal være kort. Det er ei 98 prosent perfekt bok, bare den overflødige epilogen trekker ned.

I sin sjette roman traff Atwood planken på en helt annen måte enn i de forrige bøkene. Denne har en roligere stil og et helhetlig univers, og historien vikler seg nydelig ut.

Kjønnskampen er flyttet til framtiden, og som i alle gode dystopier blir jeg A) imponert over det hvor godt settingen er bygd opp
B) skremt over tegnene til denne galskapen i vår egen samtid
C) imponert over hvor treffsikker forfatteren er i mange av sine spådommer.

Siden utgivelsen i 1985 har boka blitt film, tv-serie og et visuelt meme i seg selv. I dette tilfellet er all oppmerksomheten fullt fortjent.

Katteøyet (Cat’s eye, 1988)

Hva er poenget med å lese et helt forfatterskap i kronologisk rekkefølge? Den største gleden er å se hvordan forfatteren kretser rundt mange av de samme motivene, men gjerne med større intensitet og naknere desto mer modent forfatterskapet blir.

Katteøyet er den dystre tvillingromanen til Dronning Orakel, som hun skrev 12 år tidligere. Miljøet, scenene og romanfigurene ligner kraftig, men denne boka vrir seg ikke over i komikken. Den går rett inn i det grusomme og holder oss der. Som alltid hos Atwood handler det om makt mellom mennesker, og mest om nådeløsheten mellom barn. (Når dine barns venner er ekstremt høflige mot deg, lytt til den lille alarmklokken du hører.)

Det er også noen meta-nivåer her. Når hovedpersonen, kunstneren Elaine, blir intervjuet av et magasin, nekter hun å godta noen av premissene som journalisten legger. Aller minst vil hun bli stemplet som feministisk kunstner.

Jeg innbiller meg at det er forfatteren selv som snakker, tre år etter verdenssuksessen Tjenerinnens beretning. Katteøyet er den mest selvbiografiske av Atwoods romaner, og hun begynte på den så tidlig som i 1964. Heldigvis for oss som leser, ventet hun med å skrive den ut til hun virkelig kunne foredle stoffet.

Etter min mening er Katteøyet Margaret Atwoods beste roman, og en av de beste bøkene jeg har lest. Den har en tyngde og et alvor som ingen av de andre bøkene hennes kan måle seg med.

Røverbruden (The robber bride, 1993)

Tre kvinner i Toronto får livene sine ødelagt av Zenia, som tar mennene deres (og mer til), en etter en. De tror hun er død, men plutselig er hun tilbake i byen. Det er tid for et oppgjør med Zenia!

Dette var den åttende Atwood-boka jeg leste på kort tid, og nå visste jeg hva jeg gikk til: I Atwoods bøker er nesten alle mellommenneskelige relasjoner maktkamper. Det er like greit å tro det verste om andre og lete etter deres egentlig motiver. Godhet og raushet er for idioter som ber om å bli utnyttet.

De tre hovedpersonene i Røverbruden har sår fra oppveksten, og bakgrunnshistoriene deres er skikkelig fine. De tror de har funnet en venn i Zenia, men hun er destillert kynisme. Vend det andre kinnet til, og du får en på trynet der også.

Jeg kan godt like å lese om sleipinger, men synes ikke denne boka lykkes helt. Zenia blir bare kjip, uten særlige motiver å bli klok på. De tre kvinnene som blir manipulert er litt for teite til at jeg synes synd på dem. Jeg synes avslutningen lar for mye bli hengende i lufta, og forfatteren kommer nesten ut av boksidene i sitt forsøk på å tolke fortellingen for oss.

Alias Grace (1996)

Jeg kunne se at hun syntes det var på sin plass med noen tårer, og jeg felte atskillige.

Sakteflytende trukraim fra 1800-tallet. Tenåringen Grace Marks er hushjelp på en gård hvor bonden og elskerinnen hans blir drept i 1843. Hadde Grace noe med mordene å gjøre, eller ble hun uforskyldt viklet inn i drapene som James McDermott begikk?

Denne boka kan minne om Tjenerinnens beretning i måten den skildrer søsterskap og kvinneundertrykkelse, og livet som kvinne i en verden dominert av menn.

Grace er en typisk Atwood-hovedperson i måten hun holder mye inne og lever som en observatør av livet. Boka er noe av det tjukkeste Atwood har skrevet, men så snart du kommer deg inn i rytmen, går det fort, for her er også spiritisme, brevvekslinger og en interessant psykoanalyse ved hjelp av rotgrønnsaker. Den beste delen er etter min mening skildringen av Grace' oppvekst i Irland og overfarten til Amerika.

Margaret Atwood er altfor dreven til å skrive en dårlig roman, men etter 560 sider om Grace Marks var jeg verken blitt engasjert i henne eller hadde henfalt til googling om saken. Litt for lang, litt for kjedelig.

Denne boka er et hvileskjær i Atwoods forfatterskap, men stilig at hun prøver seg på en ny sjanger her. Og har du lest Tjenerinnens beretning, vil du finne en del paralleller i denne boka.

Finnes også som fin Netflix-serie med fabelaktige Sarah Gadon i hovedrollen.

Den blinde morderen (The blind assassin, 2000)

Dette er ei vanskelig bok å beskrive. Laura og Iris vokser opp i velstand i Canada på begynnelsen av 1900-tallet, som døtre av sjefen for en knappefabrikk. Den røde tråden i boka er forholdet mellom søstrene, og hvordan de veves inn og ut av hverandres liv.

Det er ei perfekt feriebok, med sine 628 sider og store sveip over 1930-tallets Canada og kvinners vilkår på den tida. Boka består av to ulike deler som veksler på å ha ordet:

• Den ene er den gamle Iris' tilbakeblikk på sin egen oppvekst og unge voksenliv.
• Den andre er den fiktive romanen Den blinde morderen. Vi har altså å gjøre med ei bok i boka, som jo både Atwood og mange andre forfattere gjerne tyr til.
• De to delene limes gradvis sammen. Det er litt vanskelig å forklare. Les boka!

Atwood fikk Booker-prisen for denne boka. Er det hennes beste roman? På ingen måte. Det er en lesefest med litt for pappaktige figurer, noe Atwood indirekte kommenterer gjennom fortellerstemmen Iris. Søstrene Iris og Laura motarbeides av søskenparet Richard og Winifred, som forblir nokså skjematiske personer til tross for 628 sider å skildre dem på.

Samtidig er Atwood en mester i å skape hovedpersoner vi heier på, selv om vi neppe hadde ønsket dem som venner i det virkelige livet. Og jeg har ikke lest noen bøker hvor aldring blir bedre skildret enn denne.

Pluss formuleringer som denne, hvor jeg tror det er forfatteren selv som snakker gjennom en forfatter-figur i boka:

"-Alle fortellinger handler om ulver. Det vil si, alle som det er bryet verd å gjenta. Alle de andre er sentimentalt sludder.

-Alle?

-Så klart, sier han. Tenk over det. Man kan flykte fra ulvene, slåss mot ulvene, fange ulvene, temme ulvene. Bli kastet til ulvene eller kaste andre til ulvene, så ulvene spiser dem i stedet for en selv. Man kan tute med ulvene. Bli til en ulv. Og sist, men ikke minst, bli selve lederulven. Det finnes ikke andre skikkelige fortellinger."

Ah! Dette sitatet var verdt hele boka.

Oryx og Crake (Oryx and Crake, 2003)

Bok 1 av 3 i Maddaddam-trilogien.

Og vi skal over til ... framtidshelvete! I Margaret Atwoods 80-tallsklassiker Tjenerinnens beretning hadde religiøse fanatikere kjørt USA i dass. I Oryx og Crake er hele menneskeheten utryddet av biokjemiske eksperimenter som gikk grundig feil.

Oryx og Crake er en klassisk dystopi: Verden i framtiden er forferdelig på grunn av menneskelig dumskap og ondskap. Noen få mennesker har overlevd, og prøver å beholde sin menneskelighet i alt det forferdelige. Oryx og Crake er to sentrale personer i boka, men hovedpersonen er Jimmy, også kjent som Snømann. Han blir mer sentral enn han setter pris på.

Boka er 20 år gammel. Den er spesielt interessant å lese med korona-brillene på. Covid-19 var ikke like ille som viruset i denne boka (da hadde det verken eksistert forfatter av denne omtalen eller noen til å lese det), men flere av handlingsmønstrene i Oryx og Crake gir litt flashback til korona-årene. Småguffent å lese!

Penelopiaden (The penelopiad, 2005)

Høyverdige emner jeg forgjeves har prøvd å bli interessert i:

• Sjakk.
• Vin.
• Gresk mytologi.
  

Penelopiaden er Margaret Atwoods versjon av myten om Odyssevs og Penelope, som vi alle kjenner så godt fra det gamle Hellas. Odyssevs drar ut for å slåss i Troja-krigen. Kona Penelope må bli hjemme og kjekle med all slags folk som vil ha kloa i henne og pengene hennes.

Odyssevs kommer hjem, en smule mindre ydmyk enn man skulle tro etter tidenes lengste sjøreise. Atwoods gir stemme til de tolv tjenerinnene som lider en grusom skjebne i sagnet. Penelope fører ordet fra det hinsidige, og jeg synes teksten klarer å balansere mange ulike stemninger.

Hvis du har en personlig gresk favorittvin for hånden, og dessuten kan din greske mytologi, får du selvsagt enda mer ut av boka.

Flommens år (The year of the flood, 2009)

Bok 2 av 3 i Maddaddam-trilogien.

Jåleord-alarm: Flommens år er en polyfon dystopi. Den forteller om tiden og hendelsene fra forrige bok, Oryx og Crake, fra en annen vinkel. Boka har flere fortellere, pluss en del øko-salmer og ikke minst taler fra Adam En, som er sjefen for en sekt av hardcore plantespisere.

Jeg opplever romanen som nok en fornyelse fra Atwood. I Oryx og Crake var fortelleren for første gang i hennes romaner en ung gutt. Denne gangen gir hun ordet til flere fortellere, og jeg syntes det knirka litt i begynnelsen. Atwoods styrke er jo tradisjonelt å gi ordet til én sterk hovedperson som er fanget i en rolle. Her er alle like doomed.

Men boka blir bedre og bedre. Jeg likte det at mennesker er mennesker, uansett omstendigheter. Selv om verden går åt skogen, er folkene i denne boka like opptatt av sjalusi, begjær, maktkamp og status som du og jeg.

Maddaddam (2013)

Bok 3 av 3 i Maddaddam-trilogien.

Jeg liker Ernest Hemingways utsagn om at prosa er arkitektur, ikke interiørdekorering. Den tredje boka i Maddaddam-serien ble for mye det siste.

Boka kjennes unødvendig fordi den overmøblerer en verden som ikke trenger det. Boka før, Flommens år, slutter på et sted hvor leseren kan dikte videre selv. I stedet får vi 521 sider til i Maddaddam.

Underveis tenkte jeg mest på dette som en tv-serie fra ei øde øy, hvor mange personers bakgrunnshistorie skal fortelles. Det foregår mye i denne boka, men særlig framdrift i form av en historie har den ikke, dessverre.

Scribbler moon (2014)

Denne boka blir ikke tilgjengelig før i 2114! Kun tittelen er kjent. Hva som står i den, vil ikke forfatter Margaret Atwood røpe.

"Framtidsbiblioteket er et offentlig kunstverk skapt av den skotske kunstneren Katie Paterson, som vil finne sted i løpet av de neste hundre årene i Oslo. I Nordmarka er det plantet ett tusen trær som skal gi papir til en spesiell antologi av bøker som skal trykkes om hundre år. I perioden fram til da skal en ny forfatter hvert år bidra med en tekst, og tekstene skal oppbevares upubliserte helt fram til 2114." (kilde: https://www.bjorvikautvikling.no/margaret-atwood-i-nordmarka/)

(Høflig forespørsel fra 2023 til år 2114: Hvis internett fortsatt er en ting i 2114, og Sølvbergets nettsider fortsatt består, kan jeg høflig her og nå be min etterfølger om 91 år om å oppdatere denne artikkelen? (Gjerne se over kommafeil mens du er i gang, det var aldri min sterke side. Ja, hvis dere har komma eller kommaregler på 2100-tallet, kanskje har dere erstattet det med valgfrie emojis?))

Hjertet gir seg ikke (The heart goes last, 2015)

Dette er den mest sprudlende boka av Atwood siden 1970-tallets Dronning Orakel. En slags sexkomedie/-farse med mange forviklinger og skiftende identiteter.

Som i Maddaddam-trilogien handler det om biologi og forskning i uheldig kombinasjon. Stan og Charmaine er et ulykkelig og fattig ungt par som lever i et lovløst USA. De verver seg til å bo i en lykkeghetto hvor alt er på stell. Det eneste minuset er at de må bo halve tiden i fengsel, og halve tiden i leiligheten sin.

Settingen er alvorlig nok, men tonen er en helt annen enn i Atwoods andre dystopier. Her er det mye slapstick, håp og faktisk en happy ending. En blanding av 1984 og En midtsommernatts drøm, sånn omtrent.

Hekseyngel (Hag-seed, 2016)

Akkurat som Penelopiaden er denne boka del av et større prosjekt som involverer flere forfattere. Forlaget Hogarth Press utfordret folk som Jo Nesbø og Anne Tyler til å skrive sine versjoner av kjente Shakespeare-bøker. (At Nesbø valgte seg blodsprutende Macbeth, overrasket neppe noen.)

I Hekseyngel bygger Atwood på Shakespeares stykke Stormen. Teaterregissøren Felix lever et deprimerende liv, etter at han har mistet både kona og dattera. Bunnen blir nådd i det han blir kibbet ut av jobben sin, i et nedrig bakholdsangrep fra sin gamle venn Tony, som overtar registolen.

Felix forsvinner til skogs. Hans neste jobb blir som teaterregissør i et fengsel, hvor de innsatte setter opp Shakespeare. Tolv år etter fallet fra toppen får han vite at forræderne Tony og Sal skal komme til fengselet for å se årets forestilling, Stormen.

Russisk dokke-bok, med andre ord, historier inni historier. Det kunne blitt en ganske knirkete litt.vit.-sak i andres hender. Men fordi det er Margaret Atwood i lunt humør som skriver, er boka verken altfor fiks eller ekskluderende. Du trenger ikke ha lest Shakespeare framlengs og baklengs for å kose deg med boka.

For dette er først og fremst en koselig bok, om en likandes gammal teaterregissør som vil ta hevn over mennene som sparket ham. Underveis lærer han mye om seg selv og andre, og "oppfyller" på en måte profetiene i Shakespeares stykke.

I likhet med Atwood-boka som kom før denne, Hjertet gir seg ikke, er det mye varme og komikk i denne boka. Jeg skulle ønske at selve framførelsen av Stormen i fengselet fikk større plass, og at de avsluttende kollokviesamtalene om stykket var kuttet ut. Bortsett fra det: Trivelig hevn-teater fra Margaret Atwood. I humør minner den mye om andre Atwood-bøker som Lady Oracle (Dronning Orakel) og Hjertet gir seg ikke (The heart goes last).

Gileads døtre (The testaments, 2019)

Dette er ei interessant bok på mange måter. Hvordan er det å skulle skrive en oppfølger til en roman som kom ut 34 år tidligere, og har blitt et globalt TV-fenomen på de årene? Gileads døtre handler om samme univers som Tjenerinnens beretning, og foregår sannsynligvis litt senere.

Jeg ser at noen klager over at denne boka er overflødig, og jeg skjønner på en måte hva de mener. Men jeg tenker heller som så: Hvis Tjenerinnens beretning er en perfekt komponert Michelin-rett (og det er den), så er Gileads døtre en skikkelig god burgermeny. Mer spetakkel, mer bråk, mer stemning, flere stemmer, en fantastisk opplevelse.

Boka vever sammen livene til tre forskjellige kvinner som har ulike roller i Gilead. I årene mellom utgivelsen av Tjenerinnens beretning og denne romanen, har mye gått i feil retning IRL. Jeg tror Atwood skreiv denne boka for å sette håp i folk, og det klarer hun. Og som i alle de nyeste romanene hennes, er det faktisk en del å le av her også. Men alvoret er størst, og det mest interessante spørsmålet som reises, er hvordan diktaturer klarer å mobilisere vanlige folk til å begå forferdelige overgrep.