Bergen Mandolinband

– Vi er generelt skeptiske til internett og musikk og håper at strømmekonserter ikke har kommet for å bli. De store globale selskapene har snyltet på menneskehetens kreativitet i mange år og streaming oppleves bare som nok et steg i feil retning. Det er ille nok at de tok platene våre…, forklarer Olav Christer Rossebø i albumaktuelle Bergen Mandolinband, som har sluppet «Koss havna med her?» på Kool Records med Diger som distributør.

«Koss Havna me her?» er en sprudlende fest av ei plate med sin finstemte blanding av norsk, amerikansk og irsk folkemusikk. Den egner seg som lydsporet til bygdefest eller på den lokale kneipa. Det formelig oser spilleglede fra første note. Med gnistrende energi, munterhet og respektfull forståelse tolker Bergen Mandolinband tradisjonelle cajunviser, men har også noen egenkomponerte låter som får vist frem forfatter og vokalist Gaute Sortlands finesse med ord.

Men viktigst er det kanskje å oppfordre folk til å se hva de kan by på live, enten det handler om lavkapasitets Covid-19-konserter eller ved mindre restriktive anledninger når dette en gang er over.

Her kan du lære Bergen Mandolinband litt bedre å kjenne.

Gaute, når og hvordan oppsto interessen din for musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den? Vanskeleg å svare på. Musikk har alltid virka veldig sterkt på meg. Slik har dei fleste eg kjenner det også. Det å synge og spele verkar som det einaste naturlege å gjere.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fascinerte så mye med det? Eg hadde både ein eldre bror som spelte, og eldre venner som spelte. Eg såg nok veldig opp til dei. Før eg sjølv fekk begynne å ta gitartimar sneik eg meg alltid inn på rommet til bror min og spelte på hans el-gitar før han kom heim frå skulen. Eg spelte stille og var livredd for represalier.

Hvorfor ble det sang? Eg song alltid som liten og slutta vel aldri med det. Då me starta dette bandet viste det seg at dei andre medlemma song verkeleg mykje verre enn meg, så då måtte eg ta over mikrofonen. Men strengt tatt har det alltid gitt meg ei stor glede å synge. Det er rett og slett godt.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? Hvor viktig er sånne ting for å få det til å låte slik som du vil? Eg speler i eit akustisk band, og då er slike ting kanskje endå viktigare enn i eit elektrifisert band? Nokre av intrumenta me bruker er gamle, andre nyare, men av høg kvalitet, valgt for å høyrast bra ut saman. Kontrabassen er frå attenhundretalet. Gitaren ein Gibson frå mellomkrigstida. Mandolinen ein av dei beste handlaga som finst. Dei er fantastiske bruksinstrument som er med både på pub og konsert.

Du er også forfatter. Hvilken nytte eller vekselsvirkning kan du se mellom det å skrive prosa og det å skrive sanglyrikk? For meg er det fryktelig mykje vanskelegare å skrive songlyrikk enn prosa. Men det er ein fin vekselverknad i det kreative livet. Stoppar skrivinga opp kan eg spele, stoppar spelinga opp kan eg skrive. Skrive prosa kan eg ikkje gjere om eg er rastlaus, men synge og slite litt i gitarstrengene kan vere fruktbart likevel.

Du har valgt å synge på dialekt. Fortell om det valget og hvordan det påvirker nærheten til lytteren og formidlingskraften til tekstene. Det er jo eit val, likevel kjennest det ikkje slik ut. Om ein skal synge så må ein forsøke å vere så ekte og nær som mulig, meiner eg. Då finst det ingen andre alternativ. Eg har kome så langt vekk frå noko anna måte å tenke på at eg synst det er rart å synge på noko anna enn sitt eige morsmål. Å lage nye songar som sannsynlegvis berre blir spelt i Norge og synge dei på engelsk synst eg er rart.

Hva er den største forskjellen mellom den versjonen av Bergen Mandolinband som debuterte i 2008 med «Lang veg til Tysvær» og bandet i dag? Hva har skjedd langs veien? Oi. På mange måtar er me dei same, og likevel ikkje. Me har nok heva ambisjonane og kvalitetskrava til oss sjølv. I 2008 var spelejobbane mange og arbeidet med musikk og tekstar temmeleg venstrehands-prega. Nå er det heller tvert om. Me søker stadig ny tradisjonsmusikk også, og har utvikla vår eiga låtskriving. Det at ein av medlemmene sidan 2001 slutta i bandet før denne plata har også endra dynamikken og musikken ein del.

Fortell om hverandres musikalske styrke og roller Bergen Mandolinband. Her synst eg han me framleis kallar kappellmeister, Olav Christer Rossebø skal få uttale seg. Den rolla fekk han frå dag ein då han den gong var ein av få i bandet som hadde kontroll på noko som helst av det musikalske. Han valte ei streng, men rettvis rolle for i det heile tatt å få musikken til å henge saman. Nå har han mildt sagt ei meir tilbaketrekt rolle, sjølv om det stadig kjem nokre strenge meldingar.

Banjo, Harmonica – Ingemund Askeland. Ingemund har et fantastisk naturtalent for musikk og har b.la. utviklet en helt unik claw hammer banjostil som er skreddersydd til Bergen Mandolinband. Han er også en av veldig få i Norge som spiller feleslåtter på munnspill. Han er en veldig viktig del av bandets sound.

Bass, Rebec [gambe] – Kjetil Olai Lundø. Noen ganger kan det være vanskelig å få flinke velutdanna bassister til å spille enkelt nok og ta den bassrollen som trengs i vår musikk. Dette gjelder ikke for Kjetil! Han har evnen til å legge det solide og minimalistiske grunnlaget som musikken vår trenger. Når vi låter på vårt beste så er det ofte Kjetil sin fortjeneste.

Mandolin, Sag, Produsent, Hardingfele – Olav Christer Rossebø. Olav Christer “Laffen” Rossebø har studert norsk og amerikansk folkemusikk i mange år og har vært på en rekke lengre opphold i USA for å studere folkemusikk og bluegrass der. Særlig har han studert Cajun-musikken i Louisiana og det er nettopp fra denne tradisjonen Bergen Mandolinband har hentet mest inspirasjon. Mange av melodiene våre er gamle cajunlåter og det ligger uendelig mange timer med studier bak hver av dem. Noen har han lært av musikere i Louisiana mens andre har han plukket fra opptak med de gamle mestrene.

Låtskriver, Gitar, Vokal – Gaute Sortland. Gaute er hjertet i Bergen Mandolinband og han har en fantastisk evne til å fange opp stemningen i de gamle låtene. Hans følelsesladde og noen ganger desperate vokal er helt på høyde med de beste av de gamle legendene. Han skriver også egne låter med en helt egen stemning og stil til bandet. Disse har alltid stått som små musikalske perler sammen med det mer trad baserte materialet vårt. Bakgrunnen hans som forfatter er også en stor styrke i arbeidet med tekst til bandet.

Dere har også hatt hjelp av noen flinke gjester. Fortell hvem de er, hvorfor dere har valgt å ta de med og hva som har vært deres bidrag til «Koss havna me her?».

Vokal, Produsent – Anne Lise Frøkedal. Anne Lise har vært med oss helt fra starten og har bidratt på nesten alle platene våre. Hun er en fantastisk musiker på mange områder og i Bergen Mandolinband har hun spesielt utmerket seg med å kore Gaute og har en helt egen evne til å kunne følge Gaute i alle hans vokale krumspring. Hun har også en inngående kjennskap til folkemusikk i tillegg til å være populærmusikker med eget band.

Pedal Steel Gitar, Dobro, Gitar – Kjetil Steensnæs. Kjetil Steensnæs har også vært med oss lenge og han spiller alt du hører av el-gitar, steel og dobro på platene våre. En ekstremt lyttende person som har en helt egen evne til å spille melodiske og enkle ting som passer perfekt inn vårt musikkunivers. Han er en dreven studiomusiker og har mange first takes på samvittigheten. Hør f.eks. på gitarsoloene på låten «Rundt og rundt i Baren».

Kan dere også si litt om medlemsbytte og besetningsendring som har fulgt med bandhistorien. Me har vore dei same fem frå 2001 til denne siste plata då Ståle Holgersen fekk permisjon i fem år for å drive med forsking i Stockholm.

Magnus Helgesen har laget den fine tegningen som pryder albumomslaget. Fortell om ham, valget av hans illustrasjon, om arbeidsprosessen frem til det ferdige resultatet og hva dere ville kommunisere med dette fargerike kunststykket. Denne mannen er nærast eit assosiert medlem og har også vore med heilt frå starten. Før første plate på Grappa i 2008 hadde bandet gitt ut åtte eigenproduserte CD-ar. Heimebrent på CD-R format. Han laga avanserte omslag til alle saman og har nå altså designa 13 plateomslag for oss. Det nærmar seg vel rekord? Det må også seiast at han er bandets faste vaskebrett-spelar kvar gong me speler i Bergen.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal filosofere litt rundt og si hvordan de påvirker Bergen Mandolinband og/eller «Koss havna me her?». Kan du ta dei du gidd, Laffen:

Country. Vi har et nært forhold til alle de amerikanske folkelige musikksjangrene og countrymusikken var naturlig nok noe av det første vi kom i kontakt med.

Bluegrass. Bergen Mandolinband er nok ikke et typisk bluegrassband, men denne sjangeren har likevel preget oss på mange måter. Særlig er mandolinsoundet vårt basert på denne sjangeren.

Old Time. Dette er jo amerikansk folkemusikk og ligger hjertet vårt veldig nært. Etter at vi oppdaget Old Time-legenden Bruce Molsky i 2002 har vi hentet mange låter og mye inspirasjon fra denne sjangeren. Et av høydepunktene i karrieren vår var å ha med Bruce som gjestemusiker på en konsert i bergen for en del år siden.

Irsk folkemusikk. Dette var kanskje den første folkemusikksjangeren vi kom i kontakt med og har vært med oss hele veien siden vi startet i 2001. Den høres nok likevel ikke så godt på platene våre, men ligger der mer som en grunnreferanse.

Norsk folkemusikk. Olav Christer “Laffen” har studert norsk folkemusikk ved musikkhøgskolen i Oslo og dette har definitivt vært en viktig nøkkel til å kunne komme på innsiden av den amerikanske folkemusikken. Han har bl.a. spesialisert seg på folkemusikken fra Rogaland og flere låter fra denne tradisjonen finnes i bandets repertoar.

Skillingsviser. Vi er veldig glade i skillingsviser. En av våre favoritter er den svenske gruppa Triakel sin innspilling av «Lejonbruden».

Drikkeviser. Ingemund, Laffen og Kjetil har i mange år samarbeidet med låtskriveren Stanley Brinks. En stor drikkevise-komponist. Sjekk f.eks. ut låten «Why Not Get Drunk» med Stanley Brinks and The Flying Kaniks. Vi lagde denne plata på Malta i 2012.

Negativt vennskap. Vi har vel ikke mange uvenner men det går jo an å skrive om andre og.

Spilleglede. Bergen Mandolinband er nok et av de mest spilleglade banda i landet. Uten glede blir det ikke musikk! Noen av medlemmene gleder seg kanskje vel så mye til feleslåtter rundt bordet etter konserten som selve konserten…

Tysvær Mandolinorkester / Frakkagjerd Mandolinorkester. To av oss var i sin tid med i Tysvær mandolinorkester og det er jo der vi lærte å spille mandolin i starten. Mandolinen er jo et undervurdert og oversett norsk folkeinstrument som har vært mer populært før i tiden en mange tror. Det samme gjelder for munnspill. Disse instrumentene har vært spesielt populære i kystnære områder og det finnes faktisk gamle opptak med mandolin og munnspill i folkemusikkarkivet i Rogaland.

Mandolin. Captains Cabin Mandolinen resonnerer godt hos gamle sjøfolk og på denne skjulte skatten av en bar i Haugesund har vi spilt rundt bordet og snakket med gamle sjøfolk i over femten år nå. Et helt spesielt sted for bandet.

Dagen derpå bilkjøring. Noen av oss lover mer enn de kan holde av og til når det gjelder sjåførtjenester.

Utover to låter av Gaute Sortland har dere ved siden av seks tradisjonslåter også tatt med to coverlåter denne gangen. Fortell om forholdet til de to låtene, hvorfor dere har valgt å gjøre deres tolkning og hva som skiller deres versjon fra originalen.

«Å, beibi det er sant» (Cotten) For det første er dette ein veldig fin låt som passa inn i vårt repertoar. Me gjorde ein Cotten-låt allereie på «Til skogen» i 2010 og fekk lyst til å prøve oss på ein ny nå. Ho har enkle, klassiske bluesmelodiar med effektiv tekst. Denne er det jo også ei morosam historie bak. Ho skreiv den allereie i tolv-årsalderen etter at barnevakten hennar hadde fortalt løgnaktige historier om ho. I denne låten ønskjer ho barnevaken sin død. Dette er slikt som passar vårt tekstunivers som hand i hanske.

«Maury river blues» (David McLaughlin) opprinnelig gjort av The Johnson Mountain Boys, men også covret av blant andre Jay Smar og Jesse Brock. David McLaughlin har vært en veldig god venn av meg helt siden jeg traff han helt tilfeldig i Virginia i 2010. Jeg har vært på besøk hos han mange ganger og vi har sittet utallige timer rundt kjøkkenbordet hans og spilt musikk sammen. Han er helt i verdenstoppen som bluegrassmusiker og gjennom han har jeg fått en helt unik mulighet til å komme på innsiden av folkemusikk og bluegrass-miljøet i USA. Låten «Maury River blues» er en av hans fineste komposisjoner og jeg har prøvd å legge meg så nært hans stil og sound som jeg klarte når vi spilte inn denne.

Kan dere også si noe generelt om forholdet til egne versus andres låter? Hvor viktig er det å ha noe egetskrevet materiale og videreføre og fornye en tradisjon? Det handlar nok mest om kva balanse me ønskjer å ha mellom eigenprodusert og trad. stoff. Me treng og ønskjer begge deler, og vel utifrå eit nitid gravearbeid. Ofte er det låtar som me har hatt eit forhold til i lang tid, og endeleg klarar å få til på riktig måte. På ein måte me synst er trad. låten verdig.

Fortell om forholdet til plateselskapene deres. Grappa. Me har hatt eit godt samarbeid med Grappa og Andreas Meland i mange år. Nå når han slutta i selskapet og aktiviteten i selskapet har gått noko ned var det naturleg å avslutte samarbeidet. Diger. Ja, Diger er distributøren. Denne gongen gav me plata ut på eige selskap. Det har vore ei god erfaring.

Hvilken betydning har Fond for lyd og bilde for dere som band og norsk musikkliv generelt? Avgjerande for å finansiere denne plata. Det blir stadig mindre å tene på platesalg så om det framleis skal gis ut ny musikk treng musikklivet støtteordningar.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene? Svært ulikt innad i bandet, men det er klart, aktiviteten har vore langt lågare enn me ønskjer.

Hvilken forhold har dere til lavkapasitetskonserter og strømmekonserter. Me treng ikkje stadionkonsertar for at musikkopplevinga skal bli god, så me har spelt fleire konsertar med femti publikummarar som har vore heilt topp i løpet av det siste året.

Vi er generelt skeptiske til internett og musikk og håper at strømmekonserter ikke har kommet for å bli. De store globale selskapene har snyltet på menneskehetens kreativitet i mange år og streaming oppleves bare som nok et steg i feil retning. Det er ille nok at de tok platene våre… Det må kanskje nevnes at tre av fire medlemmer hverken har Facebook eller smarttelefon så vi gjør det vi kan for å motvirke disse kreftene.

Her er fem låter som har inspirert Bergen Mandolinband.

Tit’ Monde med felespilleren Canray Fontenot. Canray representerer creole-tradisjonen i Louisiana og musikken hans er en perfekt blanding av cajun, karibisk og blues. Vi har lagd en versjon med ny tekst av denne låten som vi har kalt Før i tida.

Round and Round the Bar Room med Nathaniel Saunders fra Bahamas. Denne låten har vi prøvd å få til i mange år og endelig fikk vi til en fin versjon som vi har kalt Rundt og rundt i baren. Gaute gjendiktet denne og la seg nokså nærme originalteksten for å ta vare på den livsglade stemninga.

Black Eyed Susie med bandet Bigfoot. Denne har vi lært av felespilleren Rhys Jones i Bigfoot som Laffen kjenner fra Virginia. Et av de beste old time banda som finnes. Vi lagde en versjon av denne som vi har kalt Alt eg trenge.

Les Barres De La Prison Nok en låt etter Canray Fontenot. Vi lagde en versjon som vi har kalt Matsangen. Gaute skrev en skikkelig cajuntekst om å lengte etter gode måltider.

Train on the Island med Bruce Molsky & Big Hoedown. Denne låten har vært med oss veldig lenge og endte til slutt opp på ei plate der vi kalte den Tegn i tida.

Bergen Mandolinband- Koss havna med her?

Artikkelen er tidligere publisert på Deichman sin musikkblogg
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kim Ramberhaug