![Flommens år av Margaret Atwood holdt foran en fjord](https://cdn.sanity.io:443/images/u1yf306m/production/f990cb29a0d61b56a512b8dbabd5329c6f8de57e-940x705.jpg?w=941&h=580&fit=crop&crop=focalpoint&auto=format&fp-x=0.4595588235294119&fp-y=0.5416666666666665)
De som forbereder seg på flommen
Den forteller om tiden og hendelsene fra forrige bok, Oryx og Crake, fra en annen vinkel. Boka har flere fortellere, pluss en del øko-salmer og ikke minst taler fra Adam En, som er sjefen for en sekt av hardcore plantespisere.
Jeg opplever romanen som nok en fornyelse fra Atwood. I Oryx og Crake var fortelleren for første gang i hennes romaner en ung gutt. Denne gangen gir hun ordet til flere fortellere, og jeg syntes det knirka litt i begynnelsen. Atwoods styrke er jo tradisjonelt å gi ordet til én sterk hovedperson som er fanget i en rolle. Her er alle like doomed.
Men boka blir bedre og bedre. Jeg likte det at mennesker er mennesker, uansett omstendigheter. Selv om verden går åt skogen, er folkene i denne boka like opptatt av sjalusi, begjær, maktkamp og status som du og jeg.