Dronning Orakel er en perle fra 1976

"Det er det som er feilen med deg, du har ingen motiver. Vet du ikke hvor farlig det er? Du er som en skolebuss som har mistet styringen."

Joan Foster forteller historien om sitt liv, fra oppveksten med en dominerende mor og føyelig far, til de ulike mennene hun treffer og om bøkene hun skriver i hemmelighet.

Boka ga meg en tredimensjonal følelse, ved at de fleste personene har dobbeltpersonligheter. Arthur er revolusjonær, men konfliktsky. Faren er grå lege, men etterretningsagent under krigen. Chuck begynner som spjåkete kunstner, men normaliserer seg selv for å prøve å vinne Joan. Og folk fra fortiden kommer stadig tilbake i nye skikkelser.

Margaret Atwood finner virkelig formen i denne romanen, som var hennes tredje, med en hovedperson som er vekselvis kynisk, omsorgsfull, likegyldig og selvironisk. Hun klarer ikke helt å knytte sekken i avslutningen, men det er bare en skjønnhetsfeil. (At den engelske tittelen Lady Oracle er oversatt til Dronning Orakel, skjønner jeg ikke. Lady er vel ikke det samme som dronning? Eller?)