Se ilden lyse en gang til

Jeg var 17 og et halvt år gammel da jeg var ti dager på Lillehammer-OL. Jeg så Johann Olav Koss vinne to gull, jeg så Thomas Alsgaards utrolige gull på 30 km, Fred Børre Lundbergs gull i kombinert og Bjørn Dæhlies gull på 10 km. Den eneste utenlandske vinneren på mine øvelser var amerikanske Dan Jansens gull på 1000 meter skøyter, som trolig var den mest populære gullmedaljen som ble tatt under disse lekene. (Du får google hvis du trenger mer info.)

Det sier seg selv av ingenting av det jeg opplever resten av livet kommer til å kunne måle seg med Lillehammer-OL. Man er bare 17 år en gang i livet, og neste gang Norge arrangerer OL er jeg altfor tvisynt og livstrøtt til å kunne bli så oppslukt som i 1994.

Marius Helgeruds bok er en tidsmaskin tilbake til 1994. Boka følger lekene dag for dag, men hvert kapittel har også tilbakeblikk på OL-historien. Boka er først og fremst et mimreverk for oss som husker OL.

I glimt er den også et bilde av en annen tid. VG kåret "OLs mest sexy utøver", og det var store protester mot den hedenske joiken som skulle brukes i åpningsseremonien. Men hei, Lillehammer-OL er faktisk 30 år gammel historie nå, og tidene forandrer seg. Heldigvis.