Et nytt liv
Ali Dorani er en prisvinnende iransk satiretegner som er kjent under pseudonymet Eaten Fish. Han ankom Stavanger gjennom ICORNs program for forfattere og kunstnere, etter å ha levd de fem siste årene i den australske flyktningleiren på Manus Island.
- Nå har du vært et år i Norge, hva er dine erfaringer fra det første året?
- Da jeg ble invitert til Stavanger, søkte jeg etter bilder av byen på nettet. Alle bildene var tatt om sommeren, byen var badet i sol og jeg var ikke forberedt på vintermørket som ventet meg. Dagene var mørke, det var snø og kaldt og lignet ikke på byen jeg hadde sett på bildene. Men tanken på at jeg etter nesten fem år i flyktningeleir nå var fri, gav meg en god følelse.
- Jeg gikk ut midt på natten, bare fordi jeg kunne. Jeg var fri og trygg.
Da jeg landet i Stavanger, ble jeg tatt imot av representanter fra ICORN og flyktningeseksjonen på flyplassen. Jeg ble tildelt en midlertidig leilighet på Storhaug av flyktningeseksjonen og de sørget for at jeg fikk alt jeg trengte av helsehjelp, klær osv. Jeg var imponert over hvor godt organisert alt var. 22. januar begynte jeg på introduksjonsprogrammet på Johannes Læringssenter for å lære norsk og om det norske samfunnet. Alt var bedre enn jeg så for meg, og jeg er veldig takknemlig for hjelpen jeg får av Norge.
Møtet med nordmenn var lettere enn jeg hadde trodd. Jeg var blitt advart om at nordmenn var vanskelige å komme inn på og vanskelige å komme i kontakt med. Jeg har ikke opplevd dette som et problem, for jeg har lett for å komme i kontakt med mennesker og har fått mange nye venner i året som har gått. Allerede etter noen få dager i Norge hadde jeg vært på flere juleselskap, tror jeg spiste pinnekjøtt tre ganger på en dag.
- Hvordan har ditt første år som fribykunstner vært?
- Etter skolestart på Johannes Læringssenter, ble jeg også mer aktiv som fribykunstner. Jeg ble invitert til ordførerens kontor. Jeg har hatt flere tegnekurs på Sølvberget. Jeg har vært på ICORNs generalforsamling og Safe Haven-konferansen i Malmø, og deltatt i panelsamtaler i Oslo, Bergen og under Kapittel. Jeg liker å prate med ungdom, og har flere ganger vært på besøk på videregående skoler. Der har jeg fortalt om mine erfaringer og om viktigheten av ytringsfriheten. På Manus Island lærte jeg meg at den eneste måten å få det bedre på, er å spørre om hjelp. Det er et viktig budskap å bringe videre til ungdommen. Ikke vær redd for å spørre om hjelp og si hvordan du har det. Jeg hadde mange vonde opplevelser i flyktningeleiren, og hadde jeg ikke spurt om hjelp, hadde jeg nok enda vært på Manus Island. Jeg har også jobbet sammen med MUST på prosjektet "Vår migrasjonshistorie". Det er godt å kjenne at jeg kan bidra og gjøre nytte for meg.
- Den eneste måten å få det bedre på er å spørre om hjelp.
- Hvordan kan vi jobbe for å fremme viktigheten av ytringsfrihet?
- Jeg er ikke en politisk tegneserieskaper, jeg dokumenterte kun min egen hverdag i flyktningeleiren. Jeg fikk hjelp til å smugle ut tegningene og de ble publisert i aviser som Washington Post og The Guardian. Tegningene var med å bidra til at resten av verden ble oppmerksom på Australias flyktningepolitikk og situasjonen i flyktningeleirene på Manus og Naru Island, da ble det politisk, og jeg ble betraktet som en politisk tegneserieskaper. Det er viktig at alle tenker at deres stemme kan gjøre en forskjell. Enkeltpersoner kan sette fokus på viktige emner og forandre ting til det bedre. Sannheten må frem. Del dine meninger og vær ærlig, for da kan du gjøre en stor forskjell. Jeg fikk min frihet ved å fortelle min historie.
Sannheten må frem, del dine meninger og vær ærlig, da kan du gjøre en stor forskjell. Jeg fikk min frihet ved å fortelle min historie.
- Hva er dine ønsker for et nytt år?
- Jeg har møtt mange nye mennesker dette året og jeg ønsker alle jeg har truffet en god fremtid. Mange har støttet meg og hjulpet meg til å utvikle meg det siste året, og jeg ønsker å takke alle sammen. Jeg sender også gode tanker til mennesker jeg har truffet i Australia og på Manus Island.
Selv om jeg fikk min frihet, har 2018 har vært et vanskelig år. Jeg er preget av årene på Manus Island. Jeg har mistet 5 år av mitt liv, fem viktige år fra jeg var 21 til 26. Det siste året har vært delt for meg, jeg har hatt mange gode opplevelser, men jeg må lære meg å takle det som har skjedd, bli kvitt mareritt og vonde tanker. Jeg får god hjelp, og satser på at 2019 blir enda bedre.
Jeg har mange planer for neste år, blant annet en utstilling i samarbeid med MUST. Jeg håper at jeg kan gjøre mer av dette i fremtiden, både i Stavanger og i andre byer. Jeg håper jeg kan få en jobb og at jeg blir bedre i norsk. Det at jeg er så god i engelsk gjør at jeg blir litt lat. Det er lettere å snakke engelsk enn norsk, så her må jeg skjerpe meg. Jeg håper at flyktninger i norske asylmottak får sin frihet og at flyktninger over hele verden får bedre vilkår.
