Chalino Sánchez

Chalino Sánchez

Chalino Sánchez regnes som tidenes mest innflytelsesrike narcocorrido-sanger.

Narcocorridoer, eller narkoballader, har en lang tradisjon i Mexico, men etter hvert som narkokrigen tilspisset seg, fikk sjangeren et langt større publikum. Sangene har fulgt utviklingen på gata, og historiene har med årene blitt stadig mørkere.

For den som ikke kjenner meksikansk musikk, kan trekkspill, blåsere og den særegne nordmeksikanske musikkstilen virke fremmed. Det synges om smuglere, hevn, drap og makt, og om mennesker som lever på siden av det etablerte samfunnet.

Det tok litt tid før jeg virkelig fikk fot for denne musikken. Noe kan høres ut som utdaterte danseband som fremfører «Fugledansen», men når den er på sitt beste, minner den om countrymusikken som jeg liker aller best.

Selv om jeg ikke forstår et ord spansk, klarer de beste artistene å formidle både historier og følelser på en måte som gjør at du ikke trenger å kjenne språket for å bli berørt.

En av de legendariske sangerne er Rosalino «Chalino» Sánchez. Han ble født i 1960 på en liten ranch i Sinaloa, som den yngste av åtte søsken. Familien var fattig, og da faren døde mens Chalino bare var seks år gammel, ble livet enda vanskeligere.

Som 15-åring skjøt og drepte han mannen som to år tidligere hadde voldtatt søsteren hans. Kort tid senere forlot han Sinaloa. Han dro først til Tijuana og krysset deretter grensen til USA. Han tok seg til California og tok de jobbene han kunne få. Han vasket opp, solgte biler men beveget seg også i miljøer knyttet til narkotika og menneskesmugling.

Chalinos bror Armando som også var involvert i kartellmiljøet, ble skutt og drept på et hotell i Tijuana i 1984. Denne hendelsen inspirerte Chalino til å skrive sin første corrido, til minne om sin bror.

Chalino havnet senere noen måneder i fengsel for mindre lovbrudd. Der begynte han å skrive sanger for andre innsatte. Flere av dem hadde historier de ønsket å formidle, og Chalino gjorde fortellingene deres om til corridoer. Som betaling fikk han penger, klokker og noen ganger våpen.

Corridoen var ikke noe nytt. I generasjoner hadde meksikanere brukt slike sanger til å fortelle om virkelige mennesker, konflikter og dramatiske hendelser. Chalino tok tradisjonen med seg inn i sin egen tid. Han begynte å skrive på bestilling, og folk betalte for å få historiene sine sunget.

De første innspillingene var enkle. Til å begynne med ble det laget ett eksemplar til personen som hadde bestilt sangen. Snart ville kundene ha flere kassetter til venner og familie. Da noen hundre eksemplarer etter hvert ble laget for ordinært salg, gikk de raskt unna.

Chalino var ingen skolert sanger, men det var heller ikke det publikum kom for å høre. Han brukte dialekten og slangen fra Sinaloa og sang om steder, mennesker og konflikter lytterne kjente igjen.

Etter hvert ble etterspørselen så stor at han kunne slutte i de vanlige jobbene og leve av musikken. Kassettene solgte han blant annet på markeder og fra bagasjerommet på bilen.

Uten et stort plateselskap i ryggen bygget han karrieren ved at kassettene gikk fra hånd til hånd, samtidig som ryktet om ham spredte seg i de samme miljøene som sangene sprang ut av.

Under en konsert på Plaza Los Arcos i 1992 kom en mann opp på scenen og skjøt mot ham. Chalino ble truffet to ganger. Han var selv bevæpnet, trakk pistolen og skjøt tilbake. I kaoset som fulgte, ble flere andre mennesker truffet, og en 20 år gammel mann i publikum ble drept. Både Chalino og angriperen ble fraktet til sykehus med alvorlige skader. Chalino overlevde, og skytingen gjorde ham enda mer kjent.

Berømmelsen hadde samtidig fått en mørkere side. Chalino begynte å frykte for sitt eget liv. Folk rundt ham advarte ham også mot å reise tilbake til Sinaloa, men han dro likevel.

I mai 1992 sto Chalino på scenen på Salón Bugambilias i Culiacán. Under konserten fikk han overrakt en liten lapp fra noen i publikum. Chalino åpnet lappen og leste. Ansiktsuttrykket forandret seg. Han så urolig ut, krøllet sammen papiret og fortsatte å synge. Ingen vet sikkert hva som sto på lappen. I ettertid har det blitt hevdet at den inneholdt en dødstrussel, men dette er aldri blitt bekreftet.

Etter midnatt forlot Chalino konsertstedet sammen med blant andre to av brødrene sine og en fetter. Underveis ble bilen deres stanset av bevæpnede menn. Mennene sa at de var fra politiet, og at en overordnet ønsket å snakke med Chalino. Han ble med dem.

Neste morgen ble kroppen hans funnet ved en vanningskanal utenfor Culiacán. Han hadde bind for øynene og merker etter tau rundt håndleddene. Han var skutt to ganger i bakhodet.

Drapet er fortsatt uoppklart.

Etter drapet vokste populariteten hans voldsomt. For mange unge meksikanere i California ble Chalino også et symbol på stolthet over egen bakgrunn. Cowboyhatten og den røffe fremtoningen fikk en annen betydning. Det som tidligere kunne bli sett på som gammeldags eller lite sofistikert, kunne nå bæres med stolthet.

Forfatteren Elijah Wald har sammenlignet historien hans med Tupac Shakurs. Begge fikk etter sin voldelige død en kulturell betydning som strakte seg langt utover musikken de rakk å lage mens de levde.

(Elijah Wald sine bøker kan du selvfølgelig låne på Biblå)

Arven etter Chalino er samtidig komplisert. Han var med på å bringe narcocorridoen ut til et større publikum, og artistene som fulgte etter, tok sjangeren videre. I deler av den nyere musikken blir vold, narkotikahandel og kriminalitet ikke bare beskrevet, men også knyttet til makt, penger og status.

Likevel blir bildet skjevt dersom Chalino bare betraktes som en forløper for dagens narcocorrido. Han sto i en langt eldre fortellertradisjon. Menneskene i sangene hans fantes allerede rundt ham. Han kjente miljøene, språket og konfliktene. Kunsten hans var å gjøre historiene deres til musikk.

Forfatteren Sam Quinones har kalt Chalino «punk rock», i den forstand at han var en outsider som fant sitt eget publikum og fortalte historier den etablerte musikkbransjen hadde liten interesse for. Han forsøkte ikke å pynte på historiene. Han fortalte dem med sitt eget språk og sin egen stemme.

Mer enn tretti år etter drapet sitter jeg her i Norge og lytter til Chalinos musikk.

Sporene etter ham er fortsatt tydelige hos en ny generasjon artister i Mexico og USA. Samtidig har corridoen forandret seg. Der sangene tidligere kunne handle om den ensomme mannen som utfordret makten, vel vitende om at kampen kunne ende med hans egen død, handler de i dag ofte om de mektigste. Om penger, luksus, smykker og våpen, presentert med en estetikk som på mange måter minner om den vi finner hos dagens rapartister.

Narcocorridos eller «narko-ballader», er lydsporet til meksikanske gangstere. Siden den meksikanske narkotikakrigen startet i 2006, har sjangeren eksplodert i popularitet og tekstene har holdt tritt med den brutale volden som utspiller seg i gatene. Denne sjangeren handler ofte om sjokkerende og blodige historier fra virkeligheten.

En spilleliste med Rigoberto Rosales og mye annet:

Norteño:

Tex Mex: Tar du bort grensen mellom Texas og Mexico får du blandingsmusikken Tex Mex

Twenty-Five Years After His Murder, Chalino Sánchez Remains As Influential As Ever -Gustavo Arellano