Lillebjørn Nilsen

Lillebjørn Nilsen var en sentral del av visebølgen i Norge, som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Nilsen har vært utøvende musiker helt siden midten av 60-tallet – altså i nesten 60 år! Han har gitt ut en lang katalog plater, og i tillegg står han bak Norges mestselgende bok innen faglitteratur – Lillebjørns Gitarbok, som har hjulpet flere generasjoner nordmenn med å lære å spille gitar.

Lillebjørn Nilsens liv og karriere

Bjørn Falk Nilsen ble født den 21. desember 1950, i Oslo. Fra 1966 spilte han i duoen The Young Norwegians, sammen med Bjørn Morisse. Det var her han fikk kallenavnet som fulgte han hele livet – Bjørn Morisse var høyest og ble «Storebjørn», mens Bjørn Nilsen ble «Lillebjørn».

I 1969 spilte han den ene av de to hovedrollene i den beryktede kalkunfilmen Himmel og Helvete – en film han senere tok avstand fra, og av god grunn - mange mener at den er så dårlig at den er hysterisk (men helt utilsiktet) morsom. Dette har forøvrig ingenting med Nilsens innsats å gjøre, her er det manus og regi som må svare for alt.

Nilsen gav ut sin første plate som soloartist i 1971, «Tilbake». Han fikk sitt store gjennombrudd i 1973, med sitt andre soloalbum «Portrett», men også med Lillebjørns Gitarbok, som vi skal komme tilbake til. Fra dette året var han allemannseie i Norge.

Etterpå gikk det slag i slag. Han gav ut flere album og spilte massevis av konserter – både som soloartist og i forskjellige band og prosjekter. Han turnerte ikke bare i hele Norge, men også i hele Norden (han er faktisk en legende på Færøyene), samt i flere europeiske land, og til og med i USA og Kina.

Han gav også ut barneplater og ledet barneprogram – det var slik jeg ble kjent med han i sin tid, og jeg husker han som en lun og fin voksen som tok barn på alvor og som man fikk tillit til.

I 1988 dannet han kvartetten Gitarkameratene med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde. Denne «supergruppen» fikk stor suksess, både med nye låter og med allerede etablerte låter fra de fire medlemmenes enorme samlede katalog. Alle de fire (tross alt markant forskjellige) visesangerne fikk være seg selv i gruppen - og Nilsen fortsatte å være den litt lavmælte og innadvendte, men allikevel behagelige og underfundige visesangeren med et vennlig vesen som han allerede var kjent som.

Gitarkameratene i 2011

De siste årene har det vært relativt stille rundt Nilsen. Helt på tampen av 2022 kom den usminkede og rørende dokumentaren «Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie» ut på NRK, hvor den fortsatt kan streames. Denne anbefales varmt. Tittelen på dokumentaren kommer fra den nydelige sangen «Stilleste gutt på sovesal 1» som kom ut i 1979, som åpningsspor på albumet Oslo 3.

Nilsen sovnet inn lørdag 27. januar 2024, men dødsfallet ble først offentliggjort mandagen etterpå. Han etterlater seg to døtre, den ene er artisten Siri Nilsen, som er visesanger selv, og som har opptrådd flere ganger sammen med faren opp gjennom årene.

Lillebjørn Nilsens musikalske stil

Nilsen var en visesanger – en sjanger som var veldig populær fra 60- og spesielt på 70-tallet, men som er godt likt den dag i dag. Ordet «vise» finner du bare i de skandinaviske språkene, jeg kommer ikke på noen andre språk som har et tilsvarende begrep – og det er synd, da det er et ganske dekkende begrep for folkelige, jordnære sanger hovedsakelig fremført på akustiske instrument.

Skal man oversette «vise» til andre språk så lander man fort på langt bredere begreper – hverken «lied» på tysk, «chanson» på fransk eller «song» på engelsk betyr nødvendigvis det samme, så ordet lar seg faktisk vanskelig oversette. «Folk Music» har blitt brukt på engelsk, selv om det strengt tatt betyr folkemusikk og dermed passer like godt til eksempelvis joik, mongolsk strupesang, didgeridoo og jodling. Begrepet «visesanger» blir på engelsk ofte oversatt til «singer-songwriter» nå til dags, men tidligere brukte man heller «folk singer» - som var slik man omtalte Nilsens amerikanske inspirasjonskilder:

Joan Baez og Bob Dylan

Nilsen var sterkt inspirert av det vi ofte kaller den amerikanske visebølgen på 60-tallet. Artister som Joan Baez og Bob Dylan sang, vel, viser, akkompagnert av akustisk gitar og gjerne andre akustiske instrument. Sangene deres hadde ofte et radikalt og sosialt bevisst budskap, de harmonerte ofte det ønsket om medmenneskelighet og fred som var i vinden blant unge på 60-tallet (hvor ble det av?), sangene var ofte anti-autoritære, og musikken var ofte sterkt inspirerte av amerikansk og europeisk folkemusikk.

Pete Seeger

Pete Seeger og pioneren Woody Guthrie var store inspirasjonskilder for Nilsen, og en av hans mest kjente sanger, "Barn av Regnbuen" (også kalt "En himmel full av stjerner"), er ikke komponert av Nilsen, men er hans norske gjendiktning av "My Rainbow Race" av Pete Seeger. Noe Nilsen selvsagt aldri har lagt skjul på, som kanskje bør presiseres i disse plagieringstider…

Gitarspillingen til Nilsen er ofte langt vanskeligere og mer raffinert og kompleks enn den kanskje høres ut, og er absolutt sterkt inspirert av «picking»-teknikkene man ofte hører i americana – country, blues etc.

Nilsen lot seg videre inspirere av norsk folkemusikk, og flere andre stilarter - "Tanta til Beate" er jo ren manouche – det man tidligere kalte «sigøynerjazz», musikkstilen som ble popularisert av Django Reinhardt – og som ble popularisert for nye lyttere av Nilsen. Med seg på dette sporet har han Hot Club de Norvège; et norsk helstøpt manouche-orkester med lang fartstid som nyter langt større respekt i utlandet enn hva mange nordmenn er klar over.

Hot Club de Norvège

Lillebjørn Nilsen var i stor grad lydsporet til Oslo by. Flere av sangene hans var små hverdagshistorier fra og skråblikk mot hjembyen hans. Men han var også lydsporet til både en hel nasjon og en hel generasjon, og vil forbli det for kommende generasjoner.

Lillebjørns Gitarbok

Lillebjørns Gitarbok, som kom ut i 1973, er som sagt Norges mestselgende bok innen faglitteratur, og har kommet ut i hele 18 opplag. Boken er laget for selvstudium, men den er også et godt undervisningsverktøy for gitarlærere, og det har i relativt nyere tid kommet både en CD og en DVD for å utfylle boken.

Jeg lærte selv masse kjekt fra denne boken da jeg begynte å spille, og har brukt den masse i gitarundervisning, over flere år. På mange måter mener jeg faktisk at den er et musikkpedagogisk mesterverk! Den går systematisk men også matnyttig til verks, og har som mål å få deg i gang med å spille snarest mulig. Boken gir deg også en fin innføring i noter og teori, men den er samtidig lagt opp slik at du ikke trenger å forholde deg for mye til den biten hvis du absolutt ikke vil.

Lærer du alt som står i Lillebjørns Gitarbok så har du faktisk tilegnet deg veldig solide grunnkunnskaper, og et godt innblikk i flere forskjellige stilarter. Du kan virkelig kalle deg en veldig habil gitarist – minst - om du spiller deg gjennom hele boka!

Hvis boken har en «ulempe» så er det at sangeksemplene i stor grad er norske og amerikanske viser, og da gjerne viser som kanskje var mer kjente og kjære da boken først kom ut i 1973. Som mange gitaraspiranter kanskje aldri har hørt før, og sliter med å forholde seg til. Den er også hovedsakelig skrevet for akustisk gitar, så selv om boken også vil gjøre deg til en mye bedre elgitarist, så vil mange allikevel avskrive boken av den grunn. Det er i hvert fall min erfaring som mangeårig gitarlærer, og det er litt synd, for alt som står i den vil du lære noe av, og du kan veldig lett overføre kunnskapen fra boken til sanger og stilarter som kanskje står deg nærmere.

Jeg mener at denne boken er gull verdt! Jeg anbefaler deg å gi denne boken en sjanse dersom du vil lære å spille gitar fra scratch, gjenoppfriske gamle kunnskaper, eller rett og slett vil bli en bedre og/eller mer allsidig gitarist.

Og send gjerne en varm tanke til Lillebjørn mens du blar i boken.