Konflikten i Den demokratiske republikken Kongo
Håkon Hestvik
09.08.2022
I den Demokratiske republikken Kongo har det vært flere konflikter og mer eller mindre krigshandlinger siden 1996. Mer enn 5 millioner mennesker har mistet livet på grunn av de væpnede konfliktene. Urolighetene har vært størst i de østlige delene av landet etter folkemordet i Rwanda. Et område som også har vært rammet av epidemier og Ebola utbrudd. I deler av Øst-Kongo er den humanitære situasjonen kritisk, med sult, flyktningleirer og flere væpnede grupper .
Etter at tidligere president Kabila gikk av ved valget i 2018 har kanskje den mest aktive militsgruppen de siste årene, Kamwina Nsapu i den fattige regionen Kasai sentralt i DR Kongo, inngått en fredsavtale med regjeringen. I Kasai ble blant annet to FN-eksperter og 40 politimenn henrettet. Volden i regionen har ført til 1,4 millioner interne flyktninger og enda en humanitær krise i det krigsherjede landet. Militsgruppen har tilknytning til en etniskgruppe, men den avdøde lederen, som gruppen er oppkalt etter, var en tidligere dømt diamantsmugler som var i opposisjon til president Kabila.
I en periode var situasjonen mest kritisk i nordlige deler av den den mineral og ressurs rike provinsen Katanga. Der har det vært et opprør med ønske om å opprette et uavhengig Katanga. Men situasjonen er nå roligere med mindre milits-aktivitet.
Katanga Insurgency
I øst med grensene til Uganda og Rwanda har det operert en rekke ulike militsgrupper. Kongolesiske regjeringsstyrker og FN-styrker nedkjempet opprørsgruppen M23 som var støttet av Rwanda og Tutsi dominert. De har ikke klart å forhindre en annen gruppe ADF, opprinnelig en muslimsk opprørsgruppe fra Uganda støttet av Sudan, i å utføre massakrer og militære operasjoner som har ført til store flyktningstrømmer. I 2017 har de angrepet og drept 15 FN-soldater, det verste angrepet på FN-styrker i nyere historie. Samtidig utgjør FDLR, som lenge ble indirekte støttet av den tidligere regimet i DR Kongo (Hutuer, nært knyttet til folkemordet rettet mot tutsier i Rwanda) og mai mai grupper fremdeles en trussel for sivilbefolkningen i Øst-Kongo.
Se lenkene nederst i venstremargen for å finne siste nytt om utviklingen i Kongo.
Bakgrunnen for konflikten i DR Kongo
Det mest naturlige er å begynne med folkemordet i Rwanda (1994), men vi kan også gå lengre tilbake i tid for å forstå dagens situasjon i Kongo.
Den koloniale arven og manglende statsbygging.
Kongo var et av områdene i Afrika som i størst grad ble plyndret under kolonitiden. Investeringer eller forsøk på å bygge infrastruktur, politiske institusjoner, skoler og utdanning var kanskje enda mer fraværende her enn i de fleste andre kolonier. Før Kongo ble en Belgisk koloni var området nærmest en personlig koloni under den Belgiske kongen (Leopold II). Sjelden er utbytting satt i større system enn under denne perioden.
Etter frigjøringen i 1960 ble Patrice Lumuba valgt til statsminister. Hans forsøk på å føre en uavhengig nasjonal politikk førte etter kort tid problemer med hæren, separatister, den tidligere kolonimakten Belgia, USA og internasjonale gruveselskaper. Det førte til at han søkte støtte hos Sovjet. Han ble avsatt og likvidert. Både Belgia, CIA og England var involvert i det som kanskje var verdenshistoriens mest skjebnesvangre politiske drap, siden de langt mer berømte skuddene i Sarajevo 1914 førte til 1. verdenskrig. Med støtte fra vesten overtok Mobuto Sese Seko etter hvert regjeringsmakten. Han rangeres som en av de mest korrupte statsledere i nyere historie. Det meste av landets økonomiske ressurser gikk i presidenten og hans kompanjonger sine lommer, mens eksterne aktører også tjente seg lenge rike ved å få tilgang til landets naturressurser. Selv om Mobuto var opptatt av nasjonalisering ble lite gjort for å drive med statsbygging. Mobuto beholdt makten med støtte fra USA og vesten under den kalde krigen. I 1994 var Zaire (som Mobuto kalte landet) ribbet for muligheten til å utføre den funksjonen vi forbinder med en moderne stat.
Folkemordet i Rwanda og den første og andre kongolesiske krigen
I 1994 ble 800 000 tusen Tutsier massakrert av Hutuer i Rwanda. Dette førte til en stor flyktningestrøm fra Rwanda til øst-Kongo. Mange av flyktningene var Hutuer og Hutu militser som hadde deltatt i massakrene. Situasjonene i det østlige Kongo ble veldig ustabil, og det brøt ut full krig i 1996. Perioden som fulgte blir gjerne kalt den første Kongolesiske krigen. Både land som Rwanda, Uganda, Angola og flere andre ble involvert i kampene. Det endte med at Mobutu, som ikke lenger ble støttet av USA, mistet makten. Lederen for en Kongolesisk opprørsstyrke, Laurent-Désiré Kabila, tok makten i 1997.
Alliansen mellom Kabila og støttespilleren i øst varte ikke lenge. I 1998 oppstod det et nytt opprør støttet av Uganda og Rwanda. Kabila og Kongo fikk støtte fra blant annet Angola, Zimbabwe og Namibia, og den andre Kongolesiske krigen startet. Partene kjempet i stor grad gjennom å bevæpne egne lokale militser, mange av disse hadde gjerne utgangspunkt i stammer og landsbyer. Det opererte et utall av militser og Afrikanske stater i krigen. Allianser og motivene til de væpnede gruppene har vært skiftende. Årsakene til konflikten har vært: Sikkerhetssituasjonen til nabolandene, etniske og regionale konflikter, kamp om statsmakt i Kongo, og ikke minst store verdier i form av mineraler i området. Det har gjort det vanskelig å få til varige fredsavtaler. Krigsherrer og soldater vil ikke uten videre legge ned våpen, det er få andre karrière muligheter i regionen. Det er fremdeles et rikt mangfold av væpnede grupper, særlig i Øst-Kongo.
På Afrika.no finner du landprofiler for DR. Kongo som gir en oversikt over utviklingen fra de første krigene og utviklingen i landet de siste ti årene.
Siste nytt om Konflikten i Kongo
Nyheter om situasjonen i Kongo er ikke noe en finner mye av i norske medier. Her er noen lenker til kilder som kan hjelpe deg å følge med i utviklingen.
