Imperialisme og kolonialisme

Det kan være vanskelig å skille mellom forutsetninger, drivkrefter og årsaker til Imperialismen. De henger i stor grad sammen, og kan være litt ulike i forskjellige epoker av imperialismen.

Imperialisme

For å svare på dette spørsmålet er det greit å definere eller klargjøre noen begreper. Imperialisme forbinder vi med at en fremmed stat underlegger seg et område ved å ta fysisk kontroll med tvang og militærmakt. Dette område vil da gjerne bli kalt en koloni. Imperialismen viser til en historisk epoke preget av imperialisme og kolonisering. Den første fasen med europeisk imperialisme startet allerede på 1500-tallet med Spania og Portugal i spissen. Imidlertid tenker mange på kolonitiden eller imperialismens høydepunkt fra omtrent 1870 til 1914. Det var da koloniseringen ble satt i system, selv om Det Britiske imperiet var på sitt største etter 1914, og mange kolonier ikke ble selvstendige før 1960-tallet. Svaret på dette spørsmålet er mast aktuelt for perioden fra 1870 til 1914.

Det er vanlig å knytte forutsetningene og drivkreftene for Imperialismen i stor grad til industrialiseringen i Europa.

Forutsetninger

De nye imperiene utviklet en overlegen militær teknologi, og ny teknologi innenfor transport, særlig maritim teknologi. Andre fremskritt innen medisin og kommunikasjon var også viktig for at det var mulig å legge under seg større landområder fjernt fra hjemlandet.

Drivkrefter og årsaker

Først og fremst var det økonomiske drivkrefter som lå til grunn for stormaktene sin kolonipolitikk. Ulike former for handel sto sentralt. Både forbrukere og industrien i hjemlandet hadde en umettelig etterspørsel etter råvarer fra koloniene. Billig arbeidskraft og etter hvert et marked for den hjemlige industrien kunne en også finne i koloniene.

Ofte var det handelsselskaper, handelsmenn, offiserer, misjonærer og eventyrere som stod i spissen for koloniseringen. Store formuer kunne samles og ære og berømmelse vinnes. Noen av dem var Robert Clive, Rhodes, Stanley, Livingstone og Gordon, de var sin tids superkjendiser.

Makt og ære

Det var også andre drivkrefter og årsaker enn de økonomiske. Kolonier ga makt og ære, og kampene om kolonier bar ofte preg av å være en strategisk geopolitisk maktkamp mellom stormaktene.

Nasjonal prestisje, nasjonsbygging og nasjonale ambisjoner var også viktige drivkrefter. Kolonimaktene ønsket å fremstå som stormakter. Det var viktig å leve opp til en slik status, både ovenfor andre land og i forhold til sine egne innbyggere. Slik at de kunne være stolte og fornøyd med landet sitt (og lederne) og kreve respekt fra andre nasjoner. Kolonier ga stormaktene innflytelse på internasjonal- politikk og økonomi, og bidro til å spre landets kultur og sivilisasjon.

Særlig i England snakket en også om plikten å spre sivilisasjon og kristendom gjennom misjonering til såkalte tilbakeliggende områder. Den hvite manns byrde ble dette kalt i et dikt fra 1899 av forfatteren Kipling, som kanskje er mest kjent for å ha skrevet jungelboken om Mowgli.

Konsekvenser

Kontakten mellom kontinentene førte til økt handel, spredning av teknologi og kunnskap. Dette kunne ha noen positive ringvirkninger, men selve koloniseringen var en konsekvens av at stormaktene ønsket større kontroll med de økonomiske ressursene i koloniene, noe som bidro til økonomisk vekst i de industrialiserte landene ofte på bekostning av koloniene. Koloniene var i stor grad råvare leverandør til de industrialiserte kolonimaktene, slik ble det også etter frigjøringen av koloniene.

Kolonimaktene utviklet i liten grad infrastruktur og industri, eller demokrati og nasjonalenhet innenfor grensen til koloniene. Riktig nok bygde de for eksempel jernbane, men det var mest etter egne behov. Det illustreres med å se på jernbanekart i Afrika. Linjene strekker seg først og fremst fra havnene og inn i landet. Slik kunne en hente ut råvarer eller bringe inn forsyninger og varer fra hjemlandet. De ble ikke bygget for å skape kontakt mellom befolkningssentrene i Afrika og danne et felles afrikansk marked.

Dette er en av årsakene til at mange av de tidligere koloniene har hatt vanskelig for å konkurrere på et fritt marked med industrialiserte land, også etter frigjøringen. De tidligere koloniene solgte råvarer til i-landene, og kjøpte ferdigprodukter, (internasjonal arbeidsdeling). De ble dratt inn i et internasjonalt økonomisk system de ikke hadde forutsetninger for å konkurrere i.

Mange av landene fikk etter frigjøringen et politisk styresett som ikke har fremmet økonomisk og sosial utvikling, og forholdene lå dårlig til rette for demokratisering. Noen av disse problemene kan delvis forklares i deres fortid som koloni. Samtidig må en huske at områdene som ble kolonisert ikke hadde demokratiske styresett før de ble kolonisert, men de fikk ikke ta del i den demokratiske utviklingen og politiske moderniseringen som skjedde i Europa i denne perioden.

Men det var ikke bare politiske og økonomiske konsekvenser: Språk, kultur, sosialorganisering, offentlig administrasjon og utdanning, på de fleste områder satte kolonimaktene sine spor i koloniene.